Retrostoffene som ikke hadde noe sted å bo

I desember i fjor leide Admiralen og jeg en svær skapbil og dro til København ens ærend for å kjøpe skap på diverse bruktmarkeder. Vi dro til Antikhallen, vi dro til Den Blå Hal og vi dro til Gamle B&W. I en hel dag freste vi rundt i den digre bilen i Køben sentrum, feilparkerte og rotet - og handlet skap. Midt i miljøkonferansen, mens tusenvis av gærne demonstranter løp rundt i gatene sammen med hauger av politimenn i pansrede kjøretøy og med tåregass på baklomma. Vi lot oss ikke skremme, for jeg skulle altså kjøpe skap.

 (Heia miljøet forresten, vi er grønne som frosker begge både jeg og Førstegasellen)

Vi kjøpte fem gamle skap. Fem!

Ikke ett eller tre, men fem!

Jeg skulle gjerne kjøpt flere, men det var faktisk ikke plass til flere i bilen. Admiralen løftet og skubbet (og bannet), jeg løp rundt som en forvirret høne og lette etter mer. Vi var ganske fornøyd med fangsten, og da vi kom hjem sto det fem nydelige gamle skap i stuen vår. Jeg var i ekstase.

Man skulle naturligvis tro at vi da ville få plenty plass til sko og klær og ditten og datten. Jeg mener, fem skap!

Men retrostoffene mine har allikevel ikke noe sted å bo. Og de trenger et hus, for akkurat nå bor de i kurver og kasser og hyller i stua vår.

Jeg må altså ha et retroskapstoff. Nei, jeg mener et retrostoffskap. Et svært et, med mange hyller. Og det kan ikke bare være et vanlig skap, det må jo være et spesielt ett - som reflekterer det dyrebare innholdet. Vi må med andre ord til København igjen. Admiralen må bare bli ferdig med terapien som fulgte etter forrige tur først.

 Køben, here we come again!

Ha en brillant kveld!