Hjemme er der stoffbunken er...?

Tirsdag 20.april 2010

Da vi bodde i Oslo i leilighet og jeg hadde stoffet i en pappeske under sengen drømte jeg om et hobbyrom der jeg kunne breie meg ut med stoffer og bånd og være kreativ. Jeg var lei av å sitte i stua og sy, det ble så rotete og trøblete hver gang jeg satt i gang med et prosjekt. Jeg ville at alle sysakene skulle ha sin egen plass, og ikke måtte bo i pappesker under senger.

Så flyttet vi til Oskleiva, og det første rommet vi pusset opp var et rom i kjelleren som skulle bli hobbyrommet mitt. Det var bare mitt rom, jeg panelte det og malte det hvitt og så dro jeg på loppis for å møblere det. Til slutt var jeg ferdig, og da så det sånn ut:

Jeg laget meg en nydelig arbeidsplass, med stoffene stablet i sirlige bunker og skuffer til sytråd og strikk og kantebånd. Og så kjøpte jeg meg en liten søt radio så jeg kunne høre på P3 mens jeg jobbet.

Og så samlet jeg alle bånd, all tapet og alt papir og la det i fine kurver og bokser, sånn at jeg kunne sitte der nede og bli inspirert til nye prosjekter.

Jeg elsket rommet, det var fantastisk å ha et helt rom fylt til randen av fine stoffer, mangfoldige bånd og utallige hekleprosjekter. Men hver gang jeg skulle sette meg ned ved symaskinen ble jeg så distrahert av alle lydene ovenfra. Det var små barneføtter som løp over gulvet, noen som lo, også luktet det peis lang vei.

Jeg fikk rett og slett ikke arbeidsro, enda så rolig det var der nede.

Det lei med det skrei, og det ble heller lite sying. Til slutt var det bare å ta symaskinen under armen og flytte opp i havestuen.

Hobbyrommet i kjelleren forblir et vakkert rom, men nå brukes det kun til gjester og ikke til undertegnedes utallige syprosjekter. Det nye arbeidsrommet mitt befinner seg i havestuen, her på spisebordet breier jeg meg ut med stoffer og bånd og saks og sytråd.

I hyllene og vinduskarmene har potteplanter og nips måttet vike for stoffbunker og ruller med bånd.

Men akk, så koselig det er! Alle menneskene mine er rundt meg hele tiden, og stort sett sitter jeg ved symaskinen med en toåring i fanget og en femåring hengende (og skravlende) over stolryggen. Men det er fyr på peisen og liv og røre......og helt perfekte arbeidsforhold for Andregasellen!